Bekjemp fattigdommen
Livsoppholdssatsen i sosialhjelpen må rettighetsfestes og gjøres lik over hele landet - på et lovfestet minstenivå i samsvar med SIFOs forskningsbaserte satser. Dette er kravet i et fattigdomsopprop som ble oversendt de rødgrønne partiene da de i høst forhandlet fram den nye Soria Moria-erklæringa. 33 organisasjoner med til sammen om lag 750.000 medlemmer sto bak oppropet. For velferdsstaten, sammen med Fellesorganisasjonen og Velferdsalliansen har laget et bakgrunnsdokument, der fattigdommen forklares og argumentene utdypes.
Til tross for at fattigdom har vært et sentralt tema i de siste valgkampene, er flere hundre tusen mennesker her i landet fattige - blant dem svært mange barn. I oppropet fokuseres det på dem som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Også disse må sikres midler til livsopphold som gir et verdig liv. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) beregner årlig hva som er et minimumsnivå for ulike typer husholdninger. I dagens system er det opp til den enkelte kommune å fastsette nivået på sosialhjelpen. Regjeringa går kun ut med en rådgivende sats, og selv om denne ligger godt under SIFOs satser, opererer halvparten av kommunene med satser som til og med ligger under denne.
I arbeidslinje-politikken påstås det at dersom stønadene er for gode, vil ikke folk jobbe - altså et markedsliberalistisk menneskesyn. Det er dette som i stor grad også skjuler seg bak slagordet om at det skal lønne seg å jobbe: Du skal straffes økonomisk dersom du ikke kan delta i arbeidslivet. Dette blir så et argument for å holde så vel sosialhjelp som andre sosiale stønader på et minimum. Erfaringer fra inn- og utland viser imidlertid at sjansen for å komme i arbeid øker når stønadene øker. Dette tilsier at vi i kampen mot fattigdom også må ta et oppgjør med viktige deler av arbeidslinje-ideologien. For velferdsstaten vil følge opp og styrke arbeidet for å presse fram en endring på dette området.
